Barnevernstjenesten

Noen foreldre som utsetter barna sine for omsorgssvikt kan framstå helt «normale» og oppegående på lik linje med andre foreldre, ha gode fulltidsjobber og virke å ha alt på stell. Andre kan det være mer synlig at strever med noe i livet sitt. Her er eksempler på noen tegn som kan være typiske hos foreldre som kan vekke bekymring:

• Stiller sjelden opp på arrangementer for barna, foreldresamtaler, timer eller møter.
• Unnviker kontakt og snakker lite med andre foreldre eller personale i barnehage/skole.
• En familie som holder seg mye for seg selv. 
• Virker beruset eller ruset; Sløve, snakker uklart eller sakte, oppleves «hyper», har røde øyne, uvanlige små eller store pupiller, eller lukter alkohol.
• Sjuskete og ustelt, eller overdrevent sminket og pyntet.
• Bruker solbriller selv når det ikke er sterk sol.
• Blir lett irriterte, kranglete eller har brå sinneutbrudd.
• Skiftende stemningsleie, usikkerhet eller er veldig bastant.
• Er oppgitte knyttet til barnet og har alltid noe å påpeke eller klage på. 
• Bruker svært varierende oppdragelsesmetoder.
• Overdrevent kjeftende, hard og straffende overfor barnet.
• Tar lite initiativ til positiv oppmerksomhet eller skryt.
• Følelsesmessig svært opptatt av langvarige konflikter med ekspartner, partner eller andre.
• Økonomisk uansvarlighet og manglende kontroll og oversikt over pengebruk.
• Mye bråk og kjefting i hjemmet, og noen ganger også åpen krangling, trusler og vold. 
• Festglad, mye utenfor hjemmet, hyppig bytter av partner og ugrei atferd sosialt.
• Selvsentrerte, veldig opptatt av seg selv og sitt.

Ja, som privatperson kan du melde bekymring anonymt dersom du ønsker det. Du kan imidlertid ikke fritas fra vitneplikten dersom saken skal behandles i barneverns- og helsenemnda, eller domstolen. Da opphører anonymiteten. Offentlige ansatte har derimot opplysningsplikt og kan ikke være anonyme når bekymringsmelding sendes, men det er mulig å drøfte saker anonymt for å avklare om det er grunnlag for å sende bekymringsmelding eller ei.

Nei, du trenger ikke være sikker på at noe er galt. Dersom du er bekymret er det viktig å stole på magefølelsen, samle all konkret informasjon du har, og kontakte barnevernstjenesten. Dersom du ønsker en muntlig drøfting med mottaket før du eventuelt sender en skriftlig melding, er det mulighet for dette. Vi vurderer alle meldinger som kommer inn raskt, og om det er faglig og juridisk grunnlag for å iverksette en undersøkelse på bakgrunn av informasjonen vi har fått.

Det kan være forhold ved barnet, som følelsesmessig tilstand, sosial fungering, fysisk fungering, dårlig språk, barnets selvfølelse og oppfatning av egenverdi, utvikling i forhold til alder, synlige merker eller skader. Noe i relasjonen mellom barnet og foreldrene som avviker fra normalen, barnets atferd, mangelfull oppfølging fra foreldre, mangler i praktisk omsorg knyttet til mat, klær og hygiene, samarbeidsvansker eller konflikter, rusmisbruk, psykiske vansker, tilbaketrukkethet, tegn på vold eller mishandling eller lignende.

Det kan være mye forskjellig som gir grunn til bekymring, så dette er ikke en uttømmende liste, men her er noen eksempler: 

• Urolig og anspent i kroppen, og vanskelig å trøste.
• Virker passiv og tilbaketrukket, går inn i seg selv og er vanskelig å få kontakt med.
• Viser lite glede og initiativ knyttet til det rundt seg.
• Kan virke redd, utrygg, skvetten og på vakt. 
• Utforsker omgivelsene uten å se på, søke støtte eller anerkjennelse fra voksne.
• Klengete og oppmerksomhetssøkende overfor personer barnet ikke kjenner godt.
• Viser uvanlige reaksjoner på atskillelse og gjenforening med omsorgsperson.
• Sover lite og urolig, eller unormalt mye.
• Har lite lyder, babling og forsinket språk.
• Er unormalt sent motorisk utviklet og har en klosset grov- eller finmotorikk.
• Hyppige eller mange blåmerker og andre hudskader uten god forklaring.
• Skriker/gråter mye.

Det kan være mye forskjellig som gir grunn til bekymring, så dette er ikke en uttømmende liste, men her er noen eksempler: 

• Virker redd eller skremt, skvetter lett av høye lyder eller brå bevegelser.
• Voldsomt og brått sinne eller gråt.
• Problemer i samspill med andre barn, har få venner og havner fort i konflikter med andre.
• Lite adekvat samspill med voksne. Kan være opposisjonell, nekte å høre på beskjeder, respektløs, tar stor fysisk avstand fra voksne, eller virker klengete.
• Overdrevent fortrolig eller kjærlig med ukjente voksne (kan oppfattes som veldig tillitsfull).
• Er veldig oppmerksom på alt voksne gjør og hvordan de har det. Inntar en «voksenrolle».
• Overdrevent høflig og ansvarlig.
• Er ustelt, skitten og lukter vondt.
• Virker alltid trøtt, slapp eller sulten.
• Klager stadig over vondt i magen eller andre steder i kroppen.
• Vanskelig for å huske beskjeder, og å konsentrere seg om en aktivitet av gangen.
• Blir lett avsporet fra det hen holder på med, og særlig om det er urolig rundt.
• Forandrer atferd over kort tid uten at det er noen åpenbar grunn til det.
• Forteller om rusede eller syke foreldre.
• Forteller om krangling og konflikter i hjemmet.
• Har stadige blåmerker eller andre skader på kroppen.
• Trekker seg inn i seg selv og er lite interessert i omgivelsene.
• Virker understimulert og har ikke aldersadekvat utvikling.
• Overdrevent kontrollbehov.
• Seksualisert eller normløs atferd.

Det kan være mye forskjellig som gir grunn til bekymring, så dette er ikke en uttømmende liste, men her er noen eksempler: 

• Trekker seg inn i seg selv og er lite interessert i omgivelsene.
• Isolerer seg eller blir holdt utenfor av andre.
• Stor grad av passivitet, og kan f.eks. sitte foran skjerm mesteparten av døgnet.
• Greier ikke å få eller holde på venner.
• Er stadig i konflikter med andre og kan oppleves kranglete.
• Forandrer atferd over kort tid uten noen åpenbar grunn.
• Virker alltid trøtt, slapp og sulten.
• Har stadige blåmerker eller andre skader på kroppen uten noen naturlig forklaring.
• Selvskading, selvmordstanker eller suicidforsøk.
• Virker mørk i tankene, pessimistisk eller destruktiv.
• Klager stadig over vondt i magen eller andre steder i kroppen.
• Virker redd, skremt eller skvetten.
• Økt interesse for rusmidler, våpen, voldelige spill eller lignende.
• Unormalt forhold til mat; slutter å spise eller spiser lite, overspiser eller går alltid på toalettet etter et måltid.
• Mye fravær fra skole og fritidsaktiviteter, samt skulking.
• Økt deltakelse på fester, og gjerne med alkohol involvert.
• Fremstår ruset eller beruset, eller viser økt interesse for dette.
• Seksualisert eller normløs atferd.
• Ødelegger ting eller utfører kriminelle handlinger.

En bekymringsmelding bør inneholde mest mulig utfyllende informasjon om barnet, familien og hva bekymringen din går ut på. Få gjerne med fullt navn på barn og foreldre, fødselsdato eller omtrentlig alder på barnet, adresseopplysninger, hva som har skjedd, når det skjedde eller antall ganger, hvor det skjedde, hvem som var involvert, hvorfor du er bekymret, hva barnet evt. har fortalt til deg, samt din relasjon til barnet og din kontaktinformasjon. Dersom du melder som privatperson og ønsker å være anonym, er det viktig at det du skriver i meldingen ikke kan avsløre din identitet, da foreldre gjerne får opplest meldingsteksten.

Det er ikke et krav at du har observert det som meldingen refererer til, men du bør kunne identifisere kilden til informasjonen. Et rykte blir ikke sett på som en melding.

Hvis du er forelder og tar kontakt for hjelp, regnes dette som en søknad. Noen ganger kan det imidlertid kanskje holde å bare ha en samtale med mottaket til barnevernstjenesten, hvor du får råd og veiledning til hva du bør foreta deg videre, eller om det er andre instanser som bør kontaktes. Dersom det er behov for eller ønske om hjelpetiltak, finner vi ut av dette sammen.

Dersom du er et barn eller en ungdom, vil vi forsøke å finne tid til samtale med deg så fort som mulig for å finne ut hva som er problemet, hvordan dette eventuelt kan løses og hva vi skal gjøre videre. Hva som skjer avhenger helt av hvilken informasjon du gir til barnevernstjenesten. Dersom du er i umiddelbar fare for fysisk eller psykisk skade, vil barnevernstjenesten finne løsninger for å beskytte deg.

Hjelpetiltakene forsøker vi å tilpasse den enkelte familie og barns behov, så snakk gjerne direkte med barnevernstjenesten om hva som kan være aktuelt i deres tilfelle. Eksempler på hjelpetiltak kan imidlertid være:

• Råd og veiledning til foreldre, tilpasset aktuelle temaer, metoder og behov. 
• Familieveileder i hjemmet som kan gi veiledning på bakgrunn av gjentatte observasjoner, gi råd direkte i situasjoner med barnet osv.
• Samarbeidsmøter med aktuelle instanser familien er i kontakt med.
• Støttesamtaler med barnet.
• Rustesting og kontrolltiltak som tilsyn i hjemmet.
• Støttekontakt for barnet, eller støttehjem (tidligere kalt avlastning/besøkshjem).
• Miljøarbeider.
• Opphold på familie-barn-senter, institusjon eller fosterhjem.
• Med mer.

Å flytte et barn ut av hjemmet skjer kun hvis det er nødvendig av hensyn til barnet, og hvis andre løsninger og hjelpetiltak ikke fungerer tilstrekkelig. Slike avgjørelser gjøres ikke av den kommunale barnevernstjenesten alene, men av Barneverns- og helsenemnda etter en grundig prosess der foreldre også blir representert av advokat. Det er også muligheter for å klage på avgjørelsen, slik at den behandles videre av domstolene.

Noen ganger kan foreldre av ulike årsaker ha behov for å slippe omsorgen for barnet en periode, slik at man kan bli enige om at barnet skal bo et annet sted – enten i familie og nettverk, eller hos noen dere blir kjent med. Dette gjøres i samarbeid med foreldrene og med samtykke.

Når et vedtak fattes, har du rett til å få innsyn i dette der selve beslutningen står, samt en begrunnelse for hvorfor. Vedtaket viser også til hvilken lovhjemmel eller paragraf i loven som har blitt brukt. De fleste vedtak har du også klagerett på. Klagen sendes til barneverntjenesten, som vurderer saken på nytt, før den eventuelt sendes videre til Statsforvalteren for behandling der. Noen klager på vedtak skal sendes til Barneverns- og helsenemnda i stedet for Statsforvalter, men det står i klageadgangen på vedtaket hva som gjelder i ditt tilfelle.

Barnevernstjenesten har som utgangspunkt at barn skal bo hjemme så lenge det er mulig, og tilbyr hjelpetiltak ved behov for å nå dette målet. En forsøker å identifisere årsakene til problemene, og hjelpe til med å gjøre noe med disse. Noen ganger er det allikevel slik at dette ikke er tilstrekkelig for å sikre barnet en trygg omsorgssituasjon og god utvikling. Når forholdene i hjemmet tilsier det, foreldre ikke nyttiggjør seg hjelpetiltak, eller når barnet av andre grunner har særlig behov for det, kan det være at barnet må flytte i fosterhjem for en kortere eller lengre periode. Dette kan gjøres både med og uten samtykke fra foreldre. Dersom det er snakk om en omsorgsovertakelse, må saken bringes inn for behandling i barneverns- og helsenemnda. Da er alle parter representert ved advokat. Hvis man er uenig i vedtaket som fattes der, kan saken påklages og bringes inn for tingretten for overprøving.

Selv om et barn blir plassert i fosterhjem, har foreldre som oftest kontakt med barnet videre gjennom regelmessige samvær. Antall samvær og varigheten av disse bestemmes ut fra hensynet til barnets beste, og om det er sannsynlig med en tilbakeføring av omsorgen til foreldrene innen kort eller lengre tid.

Nei. Mange familier får hjelp av barnevernstjenesten i en tidlig fase, slik som ved samlivsbrudd, psykiske vansker hos foreldre, ved utfordringer i hverdagen, begynnende utfordrende atferd hos barnet, problemer med grensesetting, konflikter i hjemmet eller lignende. Vi er opptatte av forebygging, og tidlig kontakt kan bidra til at problemene ikke vokser seg store slik at de blir vanskelige å snu. I kontakten med oss kan det avklares om det er barnevernet som skal tilby dere hjelpetiltak, eller om det er mer hensiktsmessig at andre instanser yter hjelp.

Barnevernstjenesten må hele tiden vurdere opplysninger som foreligger opp mot vilkårene i barnevernsloven. I noen tilfeller kan det være slik at barnevernstjenesten faglig sett vurderer at det kan være behov for tiltak i en familie, men at familien takker nei og ikke samtykker til tiltak. Det skal mye til for at barnevernstjenesten eller barnevernsnemnda skal kunne pålegge hjelpetiltak, eller fatte tvangsvedtak om plassering utenfor hjemmet. Det er også veldig vanlig at barnevernstjenesten etter en undersøkelse i familien vurderer at omsorgssituasjonen til barnet er god nok, og at det ikke er behov for å sette inn tiltak. Det betyr ikke at det var feil å melde – tvert imot er det viktig at noen følger med og sier ifra dersom de er bekymret. Din bekymring kan bidra til at barnet får hjelp enten nå, senere eller på andre måter enn fra barnevernstjenesten.