Blant de viktigste sporene fra vikingtiden i vårt distrikt er kongegraven Gokstadhaugen i Sandefjord og handelsplassen Kaupang/Skiringssal i Tjølling, Larvik kommune. Kaupang var et av de store handelsstedene i Norden i vikingtiden, og området her inne i viken var en betydelig fartsled for vikingenes ferd langs kysten.

Fjorden gikk over to meter høyere enn i dag, og da Olav Geirstadalv ble gravlagt i skipet sitt i Gokstadhaugen rundt år 900, gikk vannet mye nærmere gravhaugen. Både Vesterøya og Østerøya var uten landforbindelse, og skipsleden mellom Tønsbergsfjorden og Sandefjordsfjorden gikk via en indre led.

Gokstadhaugen ble gravet ut i 1880. Innholdet viste seg å være svært omfattende; et skip med laftet gravkammer, senger, telt, kokekar, seletøy, krigsutstyr, tolv hester, seks hunder og en påfugl. Midt i gravkammeret lå noen mannebein og en hodeskalle, noe man lenge trodde var rester etter kong Olav Geirstadalv, som tilhørte den øst-svenske kongsætten "ynglingene".

Funnene fra Gokstadskipet er stilt ut i Vikingskiphuset på Bygdøy i Oslo. I dag finnes en tro kopi av Gokstadskipet, Gaia, i Sandefjord. Skipet finnes på museumsbrygga.

Sandefjord svovl- og søbad ble etablert av Dr. Heinrich A. Thaulow i 1837, den gang Sandefjord var et lite ladested. Selv om det å ligge ved badet var en sosial begivenhet, var badet først og fremst en medisinsk institusjon, med behandling av reumatiske lidelser som det viktigste. Kurmidlene omfattet blant annet svovelvann, gytje og brennmaneter, og kurgjestene drakk sine glass svovelvann ved svovelbrønnen hver morgen.

Både kongehus, statsminister og våre fremste kulturpersonligheter gjestet badet. Det antas at omtrent 50 000 mennesker gjestet badet i perioden 1837 til 1939. Det store flertall av gjestene var nordmenn, men også dansker, svensker, tyskere, briter, amerikanere og russere var gjester her.

Kurbadet Badet satt Sandefjord på kartet, og badets renommé gjorde også distriktet til et populært feriemål. Badet holdt åpent i tidsrommet 1. mai til 1. september. Mange innbyggere leiet ut rom til badegjestene hvert år. Badets gjester hadde liten kontakt med lokalbefolkningen, men badets konserter og teatertableauer var åpne for innbyggerne.

1939 var badets siste sesong. I dag er badebygningen restaurert og blir brukt som kulturhus og aktivitetssenter.

Fra 1850 og utover drev en del skuter fra Sandefjord selfangst og hvalfangst i Nordishavet og Finnmarkskysten. I 1905 sendte Chr. Christensen den første hvalfangstekspedisjonen fra Sandefjord til Sydishavet.

I årene 1905 til 1914 ble det startet 25 hvalfangstselskaper i Sandefjord. Byen opplevde en voldsom økonomisk oppgangsperiode. På slutten av 20-årene hadde Sandefjord en flåte på 15 kokerier og over 90 hvalbåter.

Da virksomheten var på sitt høyeste tidlig i 50-årene, var det en hektisk aktivitet i havnen om sommeren når hele flåten var hjemme. Foruten mekaniske verksteder og andre produksjonsbedrifter, hadde også forretningsstanden gode kunder i de hjemvendte hvalfangerne. Over 2800 mann i området hadde hyre på hvalfangst i 1954.

Fra midten av 50-tallet ble hvalfangsten gradvis nedtrappet. Hvalforekomstene i Antarktis hadde minket katastrofalt, og verneinteressene ble stadig sterkere. En gradvis omlegging til tankfart vitner om at også næringen selv forsto at hvalfangsteventyret gikk mot slutten. Utover på 1960-tallet gikk stadig færre ekspedisjoner sydover, og sesongen 1967-68 ble den siste for Sandefjords del.

I dag holdes minnene fra denne viktige epoken i byens historie vedlike gjennom Hvalfangstmuseet og den restaurerte hvalfangstskuta Southern Actor, som ligger på museumsbrygga.