Ålegress er en av svært få marine blomsterplanter. I Norge finnes det to arter ålegress, vanlig ålegress (Zostera marina) og dvergålegress (Zostera noltii). Ålegress vokser på sand- eller mudderbunn i grunne områder, hvor det kan danne store undervannsenger.
Naturtypen er vanligst i beskyttede og middels eksponerte områder. Ålegress skiller seg ut fra makroalger (tang og tare) ved at de har et rotsystem i bunnsedimentet som benyttes for næringsopptak og for å holde planten fast.
De forekommer på sand- eller mudderbunn fra relativt eksponerte områder til mer beskyttede områder. Ålegress vokser normalt i grunne områder ned til 2-5 meters dybde (men kan også vokse dypere) og på flat bunn opp mot 10° helningsvinkel.
Ålegressengene er svært verdifulle. De er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer på verdensbasis. Plantene renser vannet ved å binde næringsstoffer og sedimentene. De tar også opp karbondioksid (CO2) fra vannet og fører oksygen (O2) ned i sedimentene. I tillegg er ålegressengene en naturtype som inneholder mange arter og samfunn.
Ålegressengene er derfor viktige for det biologiske mangfoldet. Mange små dyr som tanglus, tanglopper, børstemark, krepsdyr, snegl, muslinger, mosdyr og svamper finnes her. Ålegressengene er derfor også viktige for fisk på leting etter mat. Når plantene i tillegg gir viktige skjuleplasser er ålegressengene gode oppvekstområder for fisk.
I Vestfold er ålegressengene spesielt viktige som oppvekstområder for torsk, spesielt i de deler av fylket som har lite tangsamfunn. Undervannsengene er også viktige næringssøksområder for mange fugler.
Ålegressengene er på retur i store deler av verden. Trusselbildet er trolig sammensatt, hvor både overgjødsling av kystvannet, høyere havtemperatur, tilslamming (nedsatt sikt/lystilgang), overfiske og direkte inngrep påvirker i negativ retning. Ålegressengenes evne til restituering etter inngrep er trolig dårlig, noe som gjør dem svært sårbare.