En dag i hjemmesykepleien

Artikkel skrevet av Anders Johansen som jobber som rådgiver i Bolig, aktivitet og avlastning.

Undertegnede var så heldig å få lov til å hospitere en dag i hjemmesykepleien, 15. januar. Jeg vil dele noen betraktninger jeg sitter igjen med…

Etter å ha fått på meg det blå arbeidsantrekket, var det å finne en plass rundt bordet på personalrommet for en rask overlapp og planlegging av dagen. 15 medarbeidere var tilstede i planleggingsmøte utstyrt med hver sin håndholdte enhet med arbeidslister, og tilleggsoppdrag og endringer ble fordelt ut til de ulike arbeidslistene. Løsningsfokuset og arbeidslysten bevret rundt bordet! “Jeg kan godt kjøre oppom å ta blodtrykket på ”Olsen", før jeg drar utom Åsane på de tre besøkene jeg har der, og på vei tilbake kan jeg kjøre innom “Amundsen” for å ta en ny vurdering av almenntilstand før legen kommer på hjembesøk senere i dag". 

Under biltransporten på vei mellom de ulike besøkene forteller Monica at det kan bli utfordrende å rekke gjennom arbeidslisten før personalmøtet starter klokken 14.00. Hun sier at vi får gjøre opp status ved lunsjtider, for å se om noen av oppdragene kan fordeles til andre kollegaer, dersom de har kapasitet. Hun forteller videre at ingen dag er lik, det dukker stadig opp akutte situasjoner som må vurderes og håndteres, som igjen fører til forskyvninger og endringer i planene. Hun prater varmt om langvakter - da føler hun at hun får fulgt opp pasientene enda bedre, ofte ved at hun besøker samme pasient flere ganger og kan følge helsetilstanden over tid.

Vi besøker en alvorlig kreftsyk pasient som bor sammen med sin ektefelle. Når vi ankommer er utgangspunktet for tjenesten vi skal utføre, snudd på hodet. Pasienten ligger ikke i sengen, men sitter allerede på toalettet. Ektefellen har satt i gang morgenrutinen fordi pasienten er tydelig smertepreget. Om få dager skal pasienten til sykehuset for å starte lindrende behandling med smertepumpe… Pasientens ektefelle uttrykker tydelig takknemlighet for at personell fra hjemmesykepleien kommer innom daglig, og setter stor pris på at pasienten denne dagen får bistand til dusj og stell av et trykksår. Jeg tolker ektefellens ansiktsmimikk og verbale utsagn som at de begge har forsonet seg med at det går mot livets siste dager for den kreftsyke pasienten… Allikevel smiler de, viser nærhet og kjærlighet for hverandre og tar fatt på nok en dag som for pasienten vil være preget av smerte, hvile og behov for bistand til stell og pleie. 

Neste stopp på arbeidslisten er hos en ny pasient, en person i 90-årene. Pasienten bor alene i hjemmet hvor livet tidligere ble tilbragt sammen med ektefellen som døde for noen år siden. Pasienten er blid og fornøyd, og lurer litt på hva hen skal få hjelp til, hva trenger hen egentlig? Monica gjennomfører en rask kartleggingssamtale og spør om det er behov for matombringing. “Nei, søsteren min på 86 bor rett i nærheten - hun er innom hver dag, så spiser vi litt sammen! Hun ordner også med innkjøp!”. “Medisinene ligger i skapet til venstre over komfyren, de ordner svigerdatteren min med, så hun kommer innom og ordner for en uke av gangen”. “ Jeg tror egentlig jeg klarer meg ganske greit på egenhånd, men det er jo fint å kunne ringe til dere å spørre om hjelp hvis jeg skulle ha behov for det…” 

Etter mange pasientbesøk denne dagen, hvor flere av oppdragene tok langt mer tid enn estimert, besøker vi den siste pasienten på arbeidslista. Vi får med oss Neringa, kollegaen til Monica. Pasienten vi nå skal besøke kan ha varierende motivasjon for å ta imot bistand, og kan tidvis uttrykke frustrasjon over egen tilværelse. Formålet med dette besøket er å motivere pasienten til å forflytte seg fra sengen og opp i godstolen, samt forsøke å få vedkommende til å spise litt. Målinger Neringa gjorde tidligere på dagen gir indikasjon om mulig behov for innleggelse på sykehus, noe fastlege skal komme hjem for å vurdere senere på ettermiddagen. Pasienten er ikke videre begeistret for å legges inn på sykehuset - “det blir så mye styr” uttrykker hen. Hjemmet til pasienten bærer preg av at hen er alene, og huset er ikke tilpasset hens helsesituasjon. Pasienten sover i en hospitalseng på stua, salongbordet er lager for pleiemateriell. Askebegeret er fullt, i kjøleskapet ligger det Cola og konfekt og på kjøkkenbenken ligger kjekspakka. Ingen pårørende er involvert rundt pasienten. Personalet fra hjemmesykepleien er den eneste sosiale kontakten hen har… 

 

Hverdagshelter: Monica Rambo og Neringa Tiller, jobber begge ved Ranvik hjemmesykepleie - Klikk for stort bildeHverdagshelter: Monica Rambo og Neringa Tiller, jobber begge ved Ranvik hjemmesykepleie Anders Johansen

Tilbake på kontorplassen min som rådgiver i seksjon BOA sitter jeg igjen med en god opplevelse, samtidig kjenner jeg på en ydmykhet… Det å leve i et land hvor offentlige helsetjenester tilbys, uavhengig av økonomi, bosted og livet du har levd er et privilegium. Samtidig er man prisgitt relasjonene man har rundt seg. Har man familie, pårørende og venner kan en vanskelig tilværelse, være litt mindre vanskelig. Er man overlatt til seg selv, er man prisgitt de tjenesteyterne som kommer innom i løpet av uken, noen ganger i 10 minutter, andre ganger på lengre besøk…

Tjenesteformen hjemmesykepleie er fascinerende. Korte, effektive besøk, kombinert med omsorgsfulle tjenesteytere hvor personfokuset tydelig kommer frem gjennom samtaler som pågår mens man gjennomfører stell og pleieprosedyrer, motivasjonsarbeidet de tar seg tid til for å opprettholde de resterende funksjonene pasientene fortsatt har, deres fokus på selvbestemmelse og medvirkning, samarbeidet med pårørende og det tverrfaglige samarbeidet med primærleger, sykehus og andre helsetjenester - alt sammensmeltet i en tettpakket arbeidsliste som stadig utfordres på tidsestimater, ikke planlagte akutte hendelser og kontinuerlige endringer dag for dag… 

Jeg tar av meg hatten for de blåkledde heltene!